Fortsettelse av mitt brev til prestevenner sensommeren 1994, der jeg forklarte hvorfor jeg jeg forberedte meg til å bli katolikk:

Embedssynet /lekfolkets rettigheter – Det lederskapet Gud har innsatt i kirken, med apostlene – og deres moderne etterkommere, biskopene (og prestene) – i spissen må ikke settes opp imot det allmenne prestedømmet og jeg ikke se at dette gjøres i den katolske kirke. Protestantenes veldige problemer med autoritetsspørsmålet, med å lede kirken etter Guds ord, ble etter hvert et av de største problemene for meg – en vanlig, politisk, demokratisk ordning kan jeg ikke se som noe godt svar.

Apostolisk suksesjon – Jeg har etter hvert begynt å se det som et alvorlig problem at protestantene har brutt med den apostoliske tradisjon, både rent fysisk og med det som innholds-/ læremessig var den katolske/allmenne kirkes syn i mye over 1000 år.

Klosterlivets velsignelser/forbannelser – Luther reagerte som vi vet svært på klosteridealet og påpekte her mange farer og misbruk. Ironisk nok var klostrene på god vei opp av sine dype bølgedal på Luthers tid og mange vil i dag se det som et stort tap at man tok bort denne måten /muligheten til å leve for Gud på. Spesielt gjorde man det vanskelig for kvinnene å finne en livsform der de kunne innvie seg spesielt til Gud – så lenge de verken kunne eller kan bli prester.

Helgenrespekten – Her er det for det første mange misforståelser ute og går; også katolikker vil kalle det blasfemi om f.eks. jomfru Maria blir tilbedt som en guddom. Vi kan faktisk (forsøksvis) snu på det og si at protestantene går glipp av mye når de ikke benytter seg av de avdøde helliges forbønn og hjelp, slik de ber om levendes hjelp og forbønn. Løsningen på dette problemet for meg har blitt å forstå at både levende og avdøde kristne er med i Guds familie, Kristi hellige legeme og at de avdøde både kan og ønsker å be for oss, vi tror jo på det evige liv. At forholdet til f.eks. jomfru Maria noen steder kan føres for langt, rettferdiggjør jo ikke at protestantene oppføreres seg som om hun ikke lever i dag

Generelt til disse punktene må jeg si at jeg med forundring ser tilbake på mitt teologiske studium, der jeg aldri lærte hvorfor de katolske synspunktene var feil, bare at de var feil – i tillegg var jeg jo veldig ofte feil informert om hva katolikkene står for. Når jeg så med et nytt utgangspunkt har sett på spørsmålene, har (til min forundring) de lutherske synspunktene i de fleste tilfeller rast sammen som korthus.

Under reformasjonen var det tydelig at enkelte ville betale den skyhøye prisen det virkelig var å bryte ut av det kirkelige fellesskap; de trodde det var mulig å bryte med kirken for å komme i et nytt, uavhengig og bedre forhold til Gud. Å arbeide for reformer er en ting (og det er det alltid mange som gjør innenfor den katolske kirke), men å bryte med det kirkelige fellesskapet er i virkeligheten noe veldig dramatisk. For meg kan det i dag ikke være tvil om at det er den katolske kirke som har den ubrutte tradisjonen tilbake til apostlene og at kristne som står utenfor fellesskapet med denne kirke har satt seg sjøl i en veldig vanskelig situasjon.

Nå ser jeg at jeg har argumentert veldig sterkt for at den katolske kirke er den rette kirke og avslørt for dere hvor min søking vel vil ende, jeg skal så avslutte med det som for meg har blitt de avgjørende spørsmål:

For meg har det alvorligste spørsmål blitt om Gud virker med hele sin fylde i den lutherske kirke; når ordinasjonen er mangelfull og sakramentforståelsen så mye svakere enn i den «gamle kirken» – for ikke å snakke om den sakramentforakten /direktespiritualiteten som preger så mange kristne i Norge (jfr. min tidligere vurdering av situasjonen i Arendal frikirke). Mitt spørsmål har til slutt blitt om lutherske prester er rett ordinert, om nattverden der blir feiret på en rett og virkningsfull måte.

September 1994 – Oddvar Moi

Jeg har vikariert i St Franciskus menighet i Arendal i går og i dag, og det viser seg at det er akkurat 30 år siden jeg begynte å gå i denne kirken. Søndag 13. juni 1994 hadde jeg min avskjedsgudstjeneste i Arendal Frikirke, søndagen etterpå hadde jeg min siste lutherske nattverdgang (i Holt kirke, litt øst for Arendal). Deretter sendte jeg brev til alle medlemmene av menighetsrådet i Frikirken og reiste på en ukes ferie til Amsterdam. Da vi kom tilbake fra ferieturen, begynte vi å gå i St Franciskus menighet, hele sommeren og høsten 1994, inntil jeg ble opptatt i Kirkens fulle fellesskap 28/12-94 – og flyttet til Bergen dagen etter.

Mange lurte på hvorfor jeg ønsket å bli katolikk, og jeg skrev et brev til prestevenner i september samme år i skrev da bl.a.:

… de siste årene har jeg beveget meg teologisk fra å være en nokså ubevisst og lavkirkelig lutheraner til å bli stadig mer høykirkelig (når det gjelder embeds- og sakramentspørsmål, ikke nødvendigvis når det gjelder oppførsel).

Et utgangspunkt for tenkningen for meg ble etter hvert den type lutherske forståelse som definerer seg innenfor den kirkelige tradisjon helt fra oldkirken av og at reformasjonen bare var nødvendig for å rette opp visse «misbruk» i datidas katolske kirke. Den lutherske kirke er altså ikke først og fremst protestantisk, men allmenkirkelig. Ut fra dette meldte det seg da spørsmål som; 1) er det fortsatt nødvendig å opprettholde reformasjonens brudd og 2) er vi allmennkirkelige nok, står vi godt nok planta i den apostoliske tradisjonen?

Men før jeg kommer til det som ser ut til å bli min konklusjon – en (eventuell) opptakelse i den katolske kirke ligger enda noen måneder fram i tid – skal vi se litt på noen innsigelser mange har mot den katolske kirke:

Og da kan vi like godt spør; hva med alle «misbrukene», hva med de sakene som førte til reformasjonen; er de ikke like gyldige også i dag?

Frelsesforståelsen – Er det ikke slik at katolikkene blir frelst ved tro pluss gjerninger og de protestantiske ved tro alene? Jeg kan ikke se at den katolske kirke noen gang har lært noe slikt og økumeniske samtaler de siste åra har avslørt at det her ikke er noen avgjørende forskjell (bare litt forskjellige måter å beskrive forholdet mellom tro og gjerninger på) og at man i reformasjonstida her i stor grad misforstod hverandre. Når det gjelder den tids problemer med botspraksisen/ avlaten, så ble disse misbruk snart avskaffet og jeg kan på ingen måte se at protestantisk botspraksis i dag er bedre enn den katolske.

Nattverden/ messeofferet – At Jesu enegyldige offer på Golgata ikke skulle være nok, er en like umulig tanke for katolikker som for lutheranere. Men at Jesu ene offer for synd gjenoppleves/ gjenskapes i nattverden er en annen ting – som vel også lutheranere må hevde på en eller annen måte, så sant man mener at vi virkelig mottar Jesu legeme og blod. Det var interessant for meg å oppdage (da jeg studerte dette i sommer) at katolsk teologi så tydelig har sine røtter i det GT-lige offertjeneste. Og jeg har måttet konkludere med at protestantene dessverre i alt for stor grad stenger seg sjøl helt ute fra feiringen, gjenopplevelsen og mottakelsen av Jesu offer for våre synder, som jo er grunnlaget for hele vårt kristenliv.  …

Noe mer av begrunnelsen kommer om et par dager.